Lars Larsen Biography NO

Lars Larsen Biography NOJEG HAR ET GODT TILBUD Men portvinen var god I de første 15 årene av ﬁrmaets historie stod jeg selv i spissen for innkjøpsavdelingen og for markedsføringen. I Tyskland var det min direktør Åge Nielsen som hadde denne jobben (som han for øvrig fremdeles har). Jeg har alltid følt at det var viktig at sjefen visste alt om varene, simpelthen hadde en «kjærlighet» til dem og gjennom denne «kjærligheten» kunne drive en optimal markedsføring som kundene kunne forstå. I tillegg til å sitte i kjelleren og styre de stadig større innkjøpene ble det også tid til mange innkjøpsreiser rundt om i hele verden for å ﬁnne de beste tilbudene. Jeg hadde alltid Åge Nielsen med meg, han passet på at innkjøpene til Tyskland ble tilpasset tysk smak samtidig med at han også var, og er, god til å «banke» prisen på plass. Vi har alltid sloss til siste øre, og etter hvert som mengdene har blitt ufattelig store betyr denne øren selvfølgelig mer og mer. Til sjuende og sist er det faktisk den vi skal leve av. I de første årene var det hovedsakelig Danmark, Tyskland og Portugal vi reiste rundt i. Særlig Portugal var på den tiden meget interessant fordi det var Europas billigste land når det gjaldt håndklær, sengetøy, pledd, sengetepper og mye mer. Portugal var i mange år et av våre viktigste innkjøpsland, som vi besøkte ﬂere ganger i året, dels på innkjøpsmesser, men også på fabrikkbesøk. I de første årene var det Åge Nielsen, Mads Jul, min første ansatte i København og undertegnede som tok denne jobben. Som tidligere nevnt kunne Mads lett bli trett. Det skjedde til og med på et fabrikkbesøk. Vi var godt i gang med forhandlingene da Mads plutselig faller i søvn og portugiserne ser litt forundrede ut, hvorpå jeg forteller dem at han er min «sleeping partner». På en annen fabrikk hadde vi kjøpt inn rikelig og salgsjefen ville derfor by oss på en helt spesiell portvin som ﬁrmaet hadde hatt i over 100 år. Den ble bare budt frem til spesielt gode kunder. Man kunne virkelig se at det var en helt spesiell portvin han kom med. Flasken hadde den ﬁneste sølvproppen, årstallet var 1800 og et eller annet og ﬂasken var omtrent halvfull. Vi ﬁkk skjenket det minste glass med portvin vi noensinne hadde fått – og den var virkelig fantastisk. Så fantastisk at mens mannen var inne i et annet lokale for å hente noen vareprøver, skjenket vi oss enda et glass, denne gangen med rund hånd, og enda et par til. Før salgsjefen kom tilbake var ﬂasken tom og vi fant ut hvor verdifull den var da han så den tomme ﬂasken. Han ble fullstendig likblek og forsvant ut av lokalet og vi har faktisk ikke sett ham siden. Om han ﬁkk sparken eller bare ikke ville ha mer med oss å gjøre, det sier historien ikke noe om. Men populære var vi under alle omstendigheter ikke, selv om vi hadde kjøpt for et millionbeløp. Det var også i Portugal jeg fant ut at de beste forretningene faktisk kunne gjøres på en golfbane. For første gang i ﬁrmaets historie skulle vi en tur til Brasil for å se hva de kunne tilby oss der. Vi hadde kjøpt en del derfra, men hadde aldri vært der og visste derfor ikke mye om fabrikkene i dette enormt store landet. Etter noen dagers innkjøpstur i Portugal skulle vi 79side 2